Er hun ikke sjarmerende?
tirsdag 27. oktober 2009
mandag 26. oktober 2009
torsdag 22. oktober 2009
Den ømme morderen.
Jeg la merke til henne flere ganger. Jente i et helt spesielt lys. Nesten daglig så jeg henne nede foran kjøpesenteret. Jeg hadde denne merkelige fornemmelsen av å kjenne henne, samtidig som hun var fullstendig ukjent for meg. Men gjennom å betrakte henne trådte det sakte, men sikkert frem en personlighet.
En dag ble jeg stående like ved henne på konditoriet. Jeg stod i kø for å handle. Jeg hadde glemt matpakken. Tror ikke hun la merke til meg. Hun så iallfall ikke i min retning. Hun stod å snakket med en venninne. Begge kikket til høyre og venstre mens de snakket sammen. Det er ganske typisk for jenter i den alderen. Som om de tomprater like før teppe går opp for en eller annen forestilling.
Hun hadde på seg en slags t-skjorte med snøring i halsen. Den var åletrang og lignet sånne skjorter som var moderne på syttitallet. Nå la jeg merke til brystene hennes, de var velutviklede, litt større en normalt, tror jeg. Kroppen hennes tegnet seg tydelig under den trange skjorten. Jeg la merke til en mann i den andre enden av lokalet. Han stirret også på henne. På brystene hennes. Og jeg lurte på om hun kledde seg sånn med vilje. Om hun ville vise seg frem, eller om hun bare fulgte en eller annen trend.
Hun hadde rett og slett en nydelig kropp. Ganske smal over hoftene, lange ben, en litt fyldigere mage enn jeg ville ventet, jeg ante navlen hennes der hvor skjorten sluttet. Et øyeblikk tenkte jeg at noen burde fortelle henne at det kan være farlig å stå sånn å nærmest by seg frem. Men så ble det min tur i køen, og da jeg hadde betalt, var de gått.
Det gikk en ukes tid før jeg så henne nede ved senteret igjen. Hun stod utenfor konditoriet. Hun pratet med en eller annen. En større gutt kom ut fra konditoriet, og hun ble med ham. Han virket ikke særlig trygg. Han var alt for gammel for henne. Jeg husker jeg tenkte: Jente, du ber om trøbbel når du blir med han. Hva skulle de egentlig? Hvorfor var en så ung jente sammen med en eldre gutt som han? Han var jo for gammel for henne. Eller var det kanskje faren hennes? Nei, det kan ikke ha vært det heller.
Hvem var egentlig denne jenta? Hvorfor var hun alltid nede på senteret? Hvem var denne mannen? Kanskje hun var en «tøs» ? Det er det ungdommen kaller jenter som er lette på tråden idag. Kanskje hun var lett på tråden? Hun fikk jo tydeligvis mye oppmerksomhet fra de rundt seg. Jeg bestemte meg for å følge etter, dette var noe jeg måtte komme til bunns av. Kanskje denne jenta var i ferd med å gjøre noe hun ikke ville? Jeg fulgte etter og latet som ingenting. Det så ut som de hadde planer om å forlate senteret. Jeg ga meg ikke. Jeg hadde bestemt meg. Jeg gikk forbi Narvesen og fortsatte videre forbi Bigbite, og gikk deretter ut fra senteret.
I det jeg kom ut fra senteret så, så jeg at de satt seg i en bil. Bilen begynte å kjøre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne ikke rope «stopp», da hadde de trodd jeg var en galing. Nå var jeg så nysgjerrig. Nysgjerrigheten tok overhånd, jeg tok en sykkel. Jeg tok en sykkel som ikke var min. I det jeg syklet etter bilen, så tenke jeg; hva er det jeg driver med? Har jeg gått fra vettet? Disse tankene svirret rundt i hode mitt. Selv om tankene var der så klarte jeg ikke dy meg. Jeg syklet i full fart. Jeg bestemte meg for å slutte å tenke, det var kanskje best. Bare sykle, uten å tenke.
KRÆSJ BANG! Jeg stupte over rattet på sykkelen, og tok en trippel salto. Jeg havnet ut i en grøft full av gress og blader. Jeg følte meg svimmel. Det gjorde vondt. Nå klarte jeg bokstavelig talt ikke å tenke. Det kom to eldre kvinner løpene bort til meg. De to kvinnene som nå sto over meg snakket til meg, men jeg klarte ikke å svare. Det var som om munnen min var sydd igjen. Jeg klarte ikke åpne den. Jeg var i sjokk. Forferdelig. Jeg lukket øynene et sekund, og i det andre sekundet så åpnet jeg de igjen. Nå sto det en stor flokk med mennesker rundt meg. Hva hadde egentlig skjedd? Jeg hørte en liten gutt rope «Mamma, han lever. Se mamma.» Ja, jeg var i live. Plutselig var hode litt klarere. Jeg bestemte meg for å reise meg. Det var tungt. Det var som om tusen tonn lå over bena mine. Det nyttet ikke. Jeg trengte hjelp. «Hjelp» sa jeg.
Jeg kjente en varm pust fra høyre. «Hvordan går det?» sa en kvinne stemme. «Jeg vet ikke, jeg klarer ikke reise meg» sa jeg. Jeg fikk hjelp. Jeg prøvde å stå på bena, det gikk greit, men jeg var skjelven. Kvinnen spurte om hun skulle kjøre meg til legevakten. Det var kanskje likegreit tenkte jeg, så jeg ble kjørt dit.
Ingen store skader skjedd, det var bare det at jeg var i sjokk som gjorde det så skummelt. Jeg hadde livet i behold. Av og til så ligger jeg å tenker på hvor dumt det var at jeg ikke fikk komme til bunns i saken. Hvem denne kvinnen var, og hvem den eldre gutten var undres jeg fremdeles over. Men en ting har jeg lært, slutt aldri å tenk. Tenking er viktig. Hadde jeg brukt hode, så hadde jeg aldri havnet i denne ulykken.
Foto; Birgitte Ruste.
Jeg la merke til henne flere ganger. Jente i et helt spesielt lys. Nesten daglig så jeg henne nede foran kjøpesenteret. Jeg hadde denne merkelige fornemmelsen av å kjenne henne, samtidig som hun var fullstendig ukjent for meg. Men gjennom å betrakte henne trådte det sakte, men sikkert frem en personlighet.
En dag ble jeg stående like ved henne på konditoriet. Jeg stod i kø for å handle. Jeg hadde glemt matpakken. Tror ikke hun la merke til meg. Hun så iallfall ikke i min retning. Hun stod å snakket med en venninne. Begge kikket til høyre og venstre mens de snakket sammen. Det er ganske typisk for jenter i den alderen. Som om de tomprater like før teppe går opp for en eller annen forestilling.
Hun hadde på seg en slags t-skjorte med snøring i halsen. Den var åletrang og lignet sånne skjorter som var moderne på syttitallet. Nå la jeg merke til brystene hennes, de var velutviklede, litt større en normalt, tror jeg. Kroppen hennes tegnet seg tydelig under den trange skjorten. Jeg la merke til en mann i den andre enden av lokalet. Han stirret også på henne. På brystene hennes. Og jeg lurte på om hun kledde seg sånn med vilje. Om hun ville vise seg frem, eller om hun bare fulgte en eller annen trend.
Hun hadde rett og slett en nydelig kropp. Ganske smal over hoftene, lange ben, en litt fyldigere mage enn jeg ville ventet, jeg ante navlen hennes der hvor skjorten sluttet. Et øyeblikk tenkte jeg at noen burde fortelle henne at det kan være farlig å stå sånn å nærmest by seg frem. Men så ble det min tur i køen, og da jeg hadde betalt, var de gått.
Det gikk en ukes tid før jeg så henne nede ved senteret igjen. Hun stod utenfor konditoriet. Hun pratet med en eller annen. En større gutt kom ut fra konditoriet, og hun ble med ham. Han virket ikke særlig trygg. Han var alt for gammel for henne. Jeg husker jeg tenkte: Jente, du ber om trøbbel når du blir med han. Hva skulle de egentlig? Hvorfor var en så ung jente sammen med en eldre gutt som han? Han var jo for gammel for henne. Eller var det kanskje faren hennes? Nei, det kan ikke ha vært det heller.
Hvem var egentlig denne jenta? Hvorfor var hun alltid nede på senteret? Hvem var denne mannen? Kanskje hun var en «tøs» ? Det er det ungdommen kaller jenter som er lette på tråden idag. Kanskje hun var lett på tråden? Hun fikk jo tydeligvis mye oppmerksomhet fra de rundt seg. Jeg bestemte meg for å følge etter, dette var noe jeg måtte komme til bunns av. Kanskje denne jenta var i ferd med å gjøre noe hun ikke ville? Jeg fulgte etter og latet som ingenting. Det så ut som de hadde planer om å forlate senteret. Jeg ga meg ikke. Jeg hadde bestemt meg. Jeg gikk forbi Narvesen og fortsatte videre forbi Bigbite, og gikk deretter ut fra senteret.
I det jeg kom ut fra senteret så, så jeg at de satt seg i en bil. Bilen begynte å kjøre. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne ikke rope «stopp», da hadde de trodd jeg var en galing. Nå var jeg så nysgjerrig. Nysgjerrigheten tok overhånd, jeg tok en sykkel. Jeg tok en sykkel som ikke var min. I det jeg syklet etter bilen, så tenke jeg; hva er det jeg driver med? Har jeg gått fra vettet? Disse tankene svirret rundt i hode mitt. Selv om tankene var der så klarte jeg ikke dy meg. Jeg syklet i full fart. Jeg bestemte meg for å slutte å tenke, det var kanskje best. Bare sykle, uten å tenke.
KRÆSJ BANG! Jeg stupte over rattet på sykkelen, og tok en trippel salto. Jeg havnet ut i en grøft full av gress og blader. Jeg følte meg svimmel. Det gjorde vondt. Nå klarte jeg bokstavelig talt ikke å tenke. Det kom to eldre kvinner løpene bort til meg. De to kvinnene som nå sto over meg snakket til meg, men jeg klarte ikke å svare. Det var som om munnen min var sydd igjen. Jeg klarte ikke åpne den. Jeg var i sjokk. Forferdelig. Jeg lukket øynene et sekund, og i det andre sekundet så åpnet jeg de igjen. Nå sto det en stor flokk med mennesker rundt meg. Hva hadde egentlig skjedd? Jeg hørte en liten gutt rope «Mamma, han lever. Se mamma.» Ja, jeg var i live. Plutselig var hode litt klarere. Jeg bestemte meg for å reise meg. Det var tungt. Det var som om tusen tonn lå over bena mine. Det nyttet ikke. Jeg trengte hjelp. «Hjelp» sa jeg.
Jeg kjente en varm pust fra høyre. «Hvordan går det?» sa en kvinne stemme. «Jeg vet ikke, jeg klarer ikke reise meg» sa jeg. Jeg fikk hjelp. Jeg prøvde å stå på bena, det gikk greit, men jeg var skjelven. Kvinnen spurte om hun skulle kjøre meg til legevakten. Det var kanskje likegreit tenkte jeg, så jeg ble kjørt dit.
Ingen store skader skjedd, det var bare det at jeg var i sjokk som gjorde det så skummelt. Jeg hadde livet i behold. Av og til så ligger jeg å tenker på hvor dumt det var at jeg ikke fikk komme til bunns i saken. Hvem denne kvinnen var, og hvem den eldre gutten var undres jeg fremdeles over. Men en ting har jeg lært, slutt aldri å tenk. Tenking er viktig. Hadde jeg brukt hode, så hadde jeg aldri havnet i denne ulykken.
Foto; Birgitte Ruste.
mandag 21. september 2009
tirsdag 15. september 2009
Det evige tre.
Tove Ditlevsen.
Det er to menn i verden,
som bestandig krysser min vei,
den ene er han jeg elsker, den andre elsker meg.
Den ene er i en naturlig drøm,
der bor mitt mørke sinn,
den andre står ved mitt hjertes dør,
jeg slipper han aldri inn.
Den ene ga meg et vårlig pust
av lykke som snart ble borte,
den andre ga meg sit hele liv
og jeg fikk aldri en time igjen.
Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den andre er i et med den triste dag,
som drømmene drukner i.
Hver kvinne står mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
En gang hvert hundrede år kan dette skje
de smelter sammen til èn.
//
Diktet handler om en kvinne og to menn.
Den ene mannen er forelsket i kvinnen, mens den andre er kvinnen forelsket i.
Kvinnen vet ikke hvem hun skal velge eller hva hun vil gjøre.
Dette diktet handler om kjærlighet, det er et dikt med en spesiell handling.
Jeg synes dette er et veldig fint dikt.
- Tina-Marie.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
